Formål: Underernæring mistenkes ofte hos pasienter når serumalbumin-eller prealbuminnivåene er lave. Vi spurte om disse tiltakene faktisk er lave hos underernærte mennesker hvis ingen inflammatorisk sykdom er tilstede.
Metoder: Vi gjorde en systematisk oversikt for å identifisere ellers friske personer som var alvorlig næringsfattige på grunn av dårlig tilgang til mat eller uvilje til å spise. Vi ekskluderte barn og gravide kvinner. Vi tabulerte tilgjengelige tiltak av næringsinntak, antropometri, serumalbumin og prealbumin, og når det er tilgjengelig, endringer i disse tiltakene under næringsintervensjon.
Resultater: Hos ellers friske forsøkspersoner forblir serumalbumin og prealbuminnivåer normale til tross for markert næringsmangel til ekstrem sult, det vil si kroppsmasseindeks <12 eller mer enn 6 uker med sult.
Konklusjoner: i disse ellers friske forsøkspersonene er serumalbumin og prealbuminnivåer ikke » markører for ernæringsstatus.»Markørene» klarte ikke å identifisere personer med alvorlig protein-kalori underernæring til ekstrem sult. Det vil si at de ikke klarte å identifisere friske personer som ville ha nytte av ernæringsstøtte, og ble unormale bare når sulten allerede var åpenbar. I kontrast er serumalbumin og prealbuminnivåer kjent for å falle raskt med skade eller sykdom uavhengig av næringsinntak. De er negative akuttfase reaktanter. Når disse tiltakene er lave hos syke pasienter, kan dette ikke antas å reflektere ernæringsmessig deprivasjon. Beslutninger om ernæring støtte bør være basert på bevis for meningsfull nytte av denne behandlingen snarere enn på vurdering av » ernæringsmessige markører.»